Et av grunnprinsippene i naturmedisinen er helhetsprinsippet. Dette er tanken om at den menneskelige organismen fungerer som et hele, og at enkeltsymptomer ikke sees som isolerte fenomen. Alle symptomer er uttrykk for hvorledes organismen prøver å ta vare på eller vinne tilbake helsen. Denne holdningen til mennesket avspeiler seg i den måten soneterapien jobber etter. Selv om pasienten kommer for en bestemt plage, foretar vi alltid en helhetsbehandling som stimulerer hele organismen.

Soneterapiens opprinnelse går helt til tilbake til det gamle Egypt, noe som kan bevitnes av innskrifter som er funnet i en leges gravkammer. Inkaindianerne kjente og brukte også denne terapiformen. Det skulle imidlertid gå lang tid før soneterapien ble viet noen interesse innen medisinske kretser. I 1917 gav en amerikanske øre-nese-halsspesialist ut verket «Zone Therapy.» Dette danner grunnlaget for det vi i moderne tid forbinder med soneterapi. Eunice Ingham førte disse teorier videre ved spesielt å kartlegge sonene på foten. Vår lærer i faget, Charles Ersdal, bygger bl.a. på hennes iakttagelser, men med en mye større nøyaktighet.